Victoria Hislop

Hun har revolusjonert ferielektyren vår med Hellas-romanen Øya. Men forfatter, det tør hun ikke kalle seg. Ennå. Plutselig griper den henne – den mektige følelsen av at her, her ligger det en historie. Victoria er på familieferie i Hellas første gang det skjer. Sola varmer sjelen. Sypresstræme duver, og retsinaen virvler melkehvit og doven i glasset. Men ektemannen lan er av den rastløse typen og drar kona med på en utflukt til øya Spinalonga, en tidligere leprakoloni.

I løpet av timen det tar å gå rundt øya, trer en historie frem for Victoria. Resultatet blir brakdebuten Øya, en bok som vever et vakkert bilde gjennom tid og sted, og hvor Spinalongas leprakoloni danner bakgrunn for en inderlig fortelling om kjærlighet, håp og lidelse.

Frem til da var Victoria mer enn fornøyd med å være journalist med reisereportasjer som spesialfelt, Forfatter hadde hun i hvert fall ikke tenkt å bli. Noe så rart som å skulle finne på ting!

Sterke, fortvilte grekere

Debutboka ble ikke bare en suksess i England. Hittil er den oversatt til 20 språk og rives vekk også i Hellas. Den dramatiseres til en serie på gresk tv, der både Victoria og lan er statister. Hun som leprapasient, han som far til en britisk rollefigur.

– Det overrasket meg at bøkene selger så godt i Hellas. Men ikke alle grekere kjenner sitt lands historie. Gjennom bøkene mine lærer de om den, forteller Victoria (52) på telefon fra hjemmet sitt utenfor London.
Hun er akkurat kommet tilbake fra en tre uker lang bokturné i Hellas og forteller om sine inntrykk fra et land i krise, Hvordan alle grekere hun møter er redde for jobbene sine, at de skammer seg over bildet som er skapt av dem som innbyggere av et uredelig land. Om skoler i snødekte fjellområder som ikke har råd til å fyre, og elever som ikke spiser frokost. Hun elsker dette landet- dets lidenskapelige folk som lever i nået, og som hun vet vil overleve. For det er ikke første gang grekerne møter kriser.

Musen og mannen

Inspirasjonen hun fikk på Spinalonga, «musen min» som hun kaller den, kom til henne igjen da hun besøkte Granada i Spania. Resultatet ble boka Hjemkomsten.

–    Det er fullt mulig at jeg en dag mister den sterke følelsen som kommer over meg, som gjør at jeg føler at jeg må skrive om noe. Den kan forsvinne, på samme måte som den ikke fantes før jeg besøkte Spinalonga, og historien med ett ble servert til meg som på et sølvfat. Jeg vil uansett alltid være takknemlig for at musen min besøkte meg så lenge som hun gjorde. Hun bruker rundt tre år per bok. Halvparten av tiden går til forarbeid, til å lese seg opp på historie, kultur og skikker. Det sies at Victoria har revolusjonert ferielektyren, fordi historie gjennomsyrer bøkene hennes.

–    Folk liker å lære noe nytt og å lese bøker som handler om steder de besøker på ferie, sier Victoria når hun skal forklare årsaken til sin suksess.

– Både den greske og den spanske historien i det 20. århundre er hakket større og mer traumatisk enn den britiske. Det tiltaler meg vel så mye som klimaet og folket. Historiske hendelser og hvordan det dominerer livet til vanlige folk, er bakgrunnen i bøkene mine. Det som interesserer meg med historie, er ikke politikk eller kamper, det mannlige perspektivet, men konsekvensene historie og politiske beslutninger fikk for vanlige folk.

Herlige hemmeligheter

Hun har solgt flere millioner bøker, over 400 000 bare her i Norge.

–    Det er både en stor glede og en stor overraskelse at jeg har slik suksess. Hadde jeg begynt å skrive som 25-åring, så tror jeg faktisk ikke at jeg hadde gjort det i dag. Ting skjer på rett tidspunkt. Jeg har veldig tro på å høre på instinktene mine. De siste ti årene har vært de beste i mitt liv.

Enkelte forfattere diskuterer og deler villig mens de skriver en ny bok. Victoria er ikke en av dem. Det eneste hennes nærmeste kan tyde, er hvor handlingen finner sted, utfra reisene hun drar på, Husker du hvordan det var å være barn og ha en hemmelig venn? Slik føles det for Victoria der hun sitter og finner på sin helt egne virkelighet, befolket av rollefigurer som spiller ut sine liv gjennom hennes tasting på tastaturet. Hun skriver for seg selv som leser. Kjeder hun seg, vet hun at andre også vil gjøre det. De beste partiene er de som blir til i «flow», når hun skriver uten stans, når det flyter og føles lekende lett.

Først når hun har skrevet alt så godt hun bare klarer, får andre se manuset.

–    Jeg hater når tiden er kommet at jeg må vise det frem, for jeg har slikt et eierforhold til verket. Tenk om de ikke liker det? Trass millionsalg føler Victoria at hun bare leker at hun er forfatter. Hun tør ikke kalle seg   det – ennå. Dit kommer hun først ved milepælen fem publiserte bøker.

–    Jeg er ikke alene om å føle at jeg «later som, at jeg leker», Jeg tror det hjelper deg til ikke å bli kjepphøy. En advokatvenn av meg fortalte nylig at han føler det akkurat på samme måte. Han tenker at han en dag vil bli avslørt. Forleden sendte en forfattervenn meg sin sekstende bok. Jeg fikk akutt dårlig selvtillit og tenkte at jeg aldri kommer til å utgi så mange. Jeg tror jeg har fem bøker i meg, forhåpentligvis flere. Først da føler jeg at jeg kan kalle meg forfatter, for jeg har fremdeles masse igjen å lære. Men jeg tar ikke noe for gitt. Jeg fortsetter å skrive så lenge leserne mine synes jeg er god nok. Jeg er skeptisk til alle disse kursene som skal lære folk å skrive kreativt. Ingen kan lære deg å fange lesernes fantasi.

Den tidligere journalisten synes det er befriende å skape rollefigurer. Så lenge det ikke bryter med plottet i boka, er det ingen grenser for hva de kan si eller gjøre. Rollefigurene har en egen energi, og ifølge Victoria er det nesten som om de forteller henne hva de skal si og gjøre.
-Jeg kan ikke tenke meg en finere måte å tilbringe tid på enn med mine imaginære mennesker. På sitt beste er det utrolig morsomt, det føles nesten som om jeg flyr, ler hun.

Brennende lyst

På de neste sidene kan du lese Athen i flammer, fra boka En aften på Kreta, som nylig kom ut på norsk.
–    Da jeg skrev novellen, var det store opptøyer i Athen. I Storbritannia er selv demonstrasjoner hvor én million mennesker marsjerer i Londons gater, vanligvis fredelige. I Athen ender det nesten alltid i vold. På samme tid som opptøyene var det en mengde uforklarlige branner hvor tusenvis av hektar med skog brant ned. Det var forskjellige forklaringer på brannene: alt fra at folk ønsket å fjerne skog for å bygge hus, at det var en demonstrasjon mot det politiske styret, til at det skyldtes pyromaner. Jeg ønsket å utforske den siste tankegangen – at noen mennesker er destruktive og føler makt når de ser noe brenne ned, avslutter Victoria.