Ganske mange kjenner meg igjen i Hellas

Engelske Victoria Hislop hadde lenge fartet verden rundt som reiselivsjournalist, men det var først da hun forelsket seg i Hellas at hun ble forfatter. Og landet inspirerer stadig nye skrive-prosjekter.

Hislop hadde levd av pennen sin i mange år før hun ble forfatter. Engelskstudier ved Universitetet i Oxford og arbeid i den britiske forlagsbransjen vitner også om at interessen for litteratur var tilstede lenge før den beskjedne, men populære forfatteren skrev sin første bok: Øya, som kom ut i 2005. Romanen om de spedalskes øy utenfor Kreta har siden blitt oversatt til tyve språk, og bøkene hennes er solgt i over 400.000 eksemplarer bare i Norge. Roman nummer to, Hjemkomsten, hadde derimot handling fra den spanske borgerkrigen, mens med Tråden, som kom på norsk i sommer, vender Hislop tilbake til sitt favorittland.

-Dette er din andre roman om Hettas, og i tillegg har novettesamlingen «En aften på Kreta» ogsåutkommetpå norsk. Hva er det ved dette landet som fascinerer deg slik?

-Hellas er for meg inspirerende like mye som det er fascinerende, delvis fordi det er så forskjellig fra Storbritannia. Britene og grekerne er forskjellige på alle måter – du kan si at vi er bygd fullstendig forskjellig. Jeg synes det er lettere, og kanskje også mer interessant, å komme utenfra og skrive om et annet samfunn som står i så sterk kontrast til mitt eget.

Den moderne historien til Hellas fascinerer meg som forfatter spesielt kanskje fordi den har vært så turbulent. Første gang jeg leste om det som hendte på 1900-tallet, ble jeg forbauset over hvor mye dette landet har gjennomgått og kommet seg gjennom.

–        Hva inspirerte deg til å skrive «Tråden»?

–        Handlingen i Traden er lagt til Thessaloniki, nord i Hellas. Under mitt første besøk der kom jeg over flere ting som inspirerte meg til å skrive en roman basert i denne byen. Noe av det viktigste var hvordan befolkningen var delt nesten jevnt mellom kristne, muslimer og jøder så sent som i 1922. Innen tyve år var gått,  var det bare    kristne igjen. Det ligger en svært dramatisk og dypt    tragisk historie    bak hvordan disse to       enorme befolknings-gruppene rundt   50.000   1 jøderog 50.000   1 muslimer-for lot byen.

Det var denne historien jeg ønsket å fortelle : om hvordan folk taklet denne massive forandringen, og hva slags innvirkning den hadde på dem. Gjennom karakterene mine antyder jeg hvordan de kan ha klart seg gjennom det hele.

–        Før du ble forfatter jobbet du i mange år som reiselivsjournalist. Har du greid å legge reisingen på hylla?

–        Jeg pleide å reise verden rundt til steder for å skrive om dem – til Australia, Sør- og Nord-Amerika, India, Kina og så videre – mens nå pleier jeg for det meste å reise i Europa, enten for å markedsføre bøkene mine, eller for å gjøre research til nye bøker. Jeg innrømmer at j eg nå er lykkeligst når jeg er i Europa – men jeg er sikker på at jeg vil få muligheter til å reise lenger ut igjen før eller senere.

–        Hvor ofte er du i Hellas? Har inntrykket ditt av landet endretseg med tiden?

–        Hvor ofte…? For å være ærlig er det umulig å gi noe presist svar på det. Jeg har et hus på Kreta og idet j eg skriver dette sitter jeg i dette huset. Jeg skal være her i fem eller seks uker denne sommeren. Resten av året prøver jeg å besøke Hellas minst en gang i måneden – jeg har mange venner i Hellas, og det er en annen viktig grunn til at jeg drar hit.

–        Hvordan blir bøkene dine mottatt i Helins?Jeg leste at «Øya» har blitt vist som miniserie på tv, og at når du kommertilKæta, behøver du ikke alltida vise passet ditt i passkontrollen?

–        Alle bøkene mine har blitt svært godt mottatt, og de har alle vært bestselgere og nummer én på listene i Hellas, så jeg er vel dig heldig. Øya ble filmatisert som en tv-serie i 26 episoder for gresk tv, og den ble en enorm suksess. Det sies at tre av fire grekere så den, og den hadde de høyeste seertallene i gresk historie – etter finalen i Europacupen som Hellas vant. Jeg var veldig involvert i casting og manus og var på Kreta gjennom hele filmingen – og deltok også i promoteringen – så, ja, ganske mange mennesker kjenner meg igjen heriHellas. Det erflott! Ogja, det har skjedd et par ganger på flyplassen at de bare har vin ket meg gjennom og sagt «Vi vet hvem du er!»

I Storbritannia vender jeg tilbake til anonymiteten, og det er også fint.

-Hva tenker du om dagens situasjon i Hellas?

-Jeg er veldig trist på Hellas’ vegne, men like fullt også ganske optimistisk ettersom Hellas har kommet seg gjennom verre økonomiske vanskeligheter tidligere, spesielt etter okkupasjonen i 1940-årene og borgerkrigen som fulgte. Men ikke desto mindre lider samfunnet virkelig for øyeblikket – på skolene mangler det penger til bøker, og på sykehusene penger til tilstrekkelig med medisiner – og folk må leve på lønninger som har blitt halvert. Jeg kjenner mange mennesker som strever med å klare seg på 500 euro i måneden, og det er veldig, veldig tøft. Det finnes folk som leter gjennom søppelbøtter på jakt etter mat og som har mistet hjemmene sine.

–        Alle bøkene dinehandler på en eller annen måte om fortid og familiehemmeligheter. Er du en nostalgiker?

–        Ja, jeg er en nostalgisk person. Jeg anstrenger meg for å leve i nåtiden – og j eg mener det er absolutt nødvendig å gjøre det -, men noen ganger blir j eg likevel fylt av lengsel etter fortiden.

-Kan du avsløre noe om prosjektene du nåjobbermed?

– Jeg har akkurat skrevet ferdig min andre novellesamling – denne gangen foregår ALLE novellene i Hellas. Den engelske tittelen blir The Last Dance. Etterpå skal jeg være redaktør for en novellesamling med bidrag skrevet av andre forfattere, og dessuten sitte i juryen for en stor litteraturpris for noveller. Så for meg er dette novellens år! Deretter kommer jeg til å begynne på min neste roman – for øyeblikket er jeg så vidt i gang med å tenke på tema …