nb

Irini hastet avsted gjennom gatene i Plaka, og skohælene hennes ga gjenlyd mot de glatte marmorhellene på fortauet. Sålene på hælene var halvveis borte, og den klikkende lyden av metall på de urgamle marmorhellene skar i ørene hennes. Men hun hadde ikke tid til å gå til skomakeren nå. Joggesko passet seg ikke i dag, og dette var de eneste finskoene hun hadde, og det eneste fottøyet som passet til den grønne, nette frakken.

Her, i den gamle delen av Athen, ble stativer med støvete postkort satt fram på fortauet hver morgen, båret ut av optimistiske butikkeierne som ikke så ut til å bry seg om at sommerturistene hadde reist hjem, og at det var lite sannsynlig at de ville selge mer enn en håndfull kort den dagen. Med ukuelig pågangsmot fortsatte de å henge ut Parthenon-T-skjorter, plakater med sitater av Aristoteles og kart over de greske øyene, og de visste godt at alt de overprisede suvenirene ville tiltrekke seg, var støv, og ikke kunder.

Irini likte å rusle gjennom denne delen av byen. For henne var den fremdeles ny, og hun elsket å gå seg bort i de trange gatene somførte henne til Athens sentrum med sine lange, brede avenyer.

Det var gudmorens navnedag, og hun var på vei for å møte henne på en av Athens finere kafeer, Zonars. «Glem nå ikke å kjøpe blomster til henne,» hadde moren mast kvelden før i telefonen. «Og kom ikke for sent.» Selv hundrevis av kilometer borte, i Kilkis, dikterte Irinis foreldre hver lille detalj i livet hennes, og Irini, alltid pliktoppfyllende, gjorde som hun ble fortalt, og hadde med seg en bukett med nelliker i en overdådig innpakning.

Gatene var stille denne morgenen, og det var ikke før hun så flere politifolk som sto i puljer og småsnakket, røkte og inn i walkietalkier, at hun husket hvorfor noen av gatene var stengt for trafikk. Det skulle være en demonstrasjon i dag.

Trafikken hadde blitt omdirigert fra sentrum en god stund. Det hersket en forunderlig, fredfull stemning. For en gangs skyld hørtes ingen utålmodig biltuting, og det var ingen hvinende scootere som brøt stillheten.

Man kunne nesten høre fortaushellene puste. Det var sjelden at gatene var så tomme som nå. Enten klokken var fire på ettermiddagen eller fire på morgenen, sto det biler i kø ved lyskryssene, rusende med motoren, med sjåfører og passasjerer som var utålmodige etter å komme seg hjem. Demonstrasjoner var det eneste som kunne stanse trafikken i Athen.

Like før hun var framme, idet hun rundet hjørnet til Panepistimiou, en av de lange avenyene som førte til Syntagma-plassen, kunne hun høre en lav, fjern rumling. Hun lamerketil at politiet gjorde seg klar til aksjon: De stumpet de halvrøkte sigarettene mot støvelhælene og tok frampolitiskjoldene som hadde stått lent opp mot butikkvinduene. Den nesten umerkelige rumlingen ville snart utvikle seg til et brøl.

Irini satte opp farten, og snart hadde hun kafeen i sikte. Hun skjøv den tunge glassdøren opp og gikk inn. De velbeslåtte gjestene enset ikke den tiltagende støyen i gaten utenfor, og fortsatte ubesværet å drikke kaffe som ble servert av uniformerte kelnere.

Irinis nona, Dimitra, satt allerede ved et av vindusbordene, elegant kledd i en rød drakt, med tunge øreringer i gull og nyoppsatt hår. Hun var henrykt over å se guddatteren. «Du ser så godt ut! Så stilig!» utbrøt hun. «Hvordan går det på universitetet? Hvordan går det med foreldrene dine? Har besteforeldrene dine det bra?» Det ene spørsmålet etter det andre trillet ut.

Det var bare noen uker siden hun hadde begynt på det første semesteret, og hun holdt fremdeles på med å bearbeide inntrykkene og venne seg til denne nye tilværelsen, borte fra livet i den søvnige hjembyen i nord, hvor faren alltid hadde strikt kontroll og dikterte hver minste detalj i livet hennes. Hun hadde imidlertid ikke kommet seg helt ut av familiens grep?

«Hvorfor betale for en tarvelig leilighet,» hadde faren hennes brummet, «når besteforeldrene dine bor bare en halvtime fra universitetet?»

Derfor bodde Irini, som så mange førsteårsstudenter, i en leilighet som hadde vært velkjent for henne i nitten år, hvor pastellfargede kosedyr var sirlig plassert på puten og illustrerte barnebøker sto side om side med lærebøkene hennes i filologi. Hver eneste ting, også de små vasene med silkeblomster i, var plassert på runde blondeduker som bestemoren hadde heklet. Hver eneste ledige plett var dekket av dem.

Det var hardt nok for foreldrene å betale for utdannelsen hennes, så hun var tvunget til å akseptere denne løsningen. Faren hennes hadde statspensjon, noe som betød at de ikke » hadde det så ille, men sparepengene var allerede brukt opp til å gi barna all den ekstraun-dervisningen de hadde trengt etter skoletid. Som de fleste grekere var foreldrene lidenskapelig ambisiøse på vegne av sine egne barn.

Stolt plassert på peishyllen sto et fotografi av Irinis bror, tatt da han ble uteksaminert fra universitetet. Irini fikk helt vondt av å se på det,

fordi hun visste at besteforeldrene ville bli så lykkelige når de fikk et bilde som de kunne plassere ved siden av. Bestemoren hadde allerede kjøpt inn en matchende ramme. «Hvorfor har du så mange bilder av oss?» spurte hun en dag mens de satt ved mahog-nibordet og spiste middag.

«Så dere kan være her når dere ikke er her,» svarte bestemoren.

«Men jeg er jo alltid her!» utbrøt hun.

«Ikke omdagen,» avbrøt bestefaren. «Du er ikke her om dagen.»

I det øyeblikket følte hun seg innesperret, kvalt av den altomsluttende tryggheten som familien ga henne.

«Det går kjempefint,» sa hun til Dimitra.

«Jeg trives med alt… noe av det er litt uvant, men jeg har det bra, alt er fint. Jeg må venne meg til alt sammen. Bestemors dolmadakia er den beste i verden.»

Hvert eneste barn var oppdratt til å synes at deres egen bestemors fylte vinblader var bedre enn noen andres, og Irini var ikke noe unntak. De bestilte kaffen metrio, som var en anelse søtlig, og små kaker, og pratet om forelesningene og pensum.

Fra bordet deres ved vinduet hadde Irini god utsikt oppover gaten, og hun la merke til at en gruppe fotografer hadde samlet seg utenfor Zonars. Idet flokken av kom nærmere, ble ansiktene til de som ledet marsjen opplyst av kameraenes blitzlamper.

 

Journalistene var sultne på å få morgendagens førstesidebilde.

Larmen fra gaten ble dempet av den tykke glassruten som skilte gjestene i kafeen fra verden utenfor, men man kunne likevel fornemme fare da den tettpakkede gruppen av kanskje tusen studenter beveget seg ufortrødent nærmere, og etter hvert passerte rett utenfor.

Demonstrasjonstoget hadde nå fått selskap av flere store, raggete hunder. Løshundene som til vanlig streifet rundt i gatene, sov i portrom og levde av restaurantrester, løp nå rundt og gjødde og gaulet mot den fremste delen av folkemengden. Bare et fåtall av dem, de som var adoptert av nye eiere, ble holdt tilbake i bånd, og de hissige dyrene bidro til å kaste et skjær av kaos over situasjonen.

Servitørene på Zonars tok seg en pause for å se demonstrasjonstoget gå forbi. De stilige uniformene deres og de sirlige rekkene av plettfrie bord føltes lysår unna den kaotiske folkemengden som passerte utenfor vinduet.

De marsjerende besto hovedsakelig av unge menn, og de fremsto nærmest som uniformerte: kledd i skinnjakker, ubarberte og med kortklippet hår. Med lave stemmer messet de monotont taktfaste slagord, men det var umulig å forstå hva de sa, og bokstavene på bannerne de bar var like uforståelige, Noen av bannerne var revet opp, om det var tilfeldig eller med overlegg var umulig å si, men det bidro til en foruroligende fornemmelse av at vold lå i luften.

 

«Noe med utdanningsreformer,» mumlet kelneren da Dimitra spurte ham, mens han slengte vekslepengene i en metallbolle på bordet.

Irini følte seg en smule ukomfortabel der hun satt, i denne middelklassekafeen. Hun var også student, som menneskene der ute, men avstanden mellom dem syntes enorm.

Dimitra la merke til at guddatterens ansiktsuttrykk forandret seg, og hun skjønte at tankene hennes var et annet sted.

«Hva er i veien?» spurte hun bekymret. «Du må ikke bry deg om disse demonstrasjonene. Jeg vet at det ikke skjer i Kilkis, men her er det en dagligdags affære. Disse studentene begir seg alltid ut på gaten og protesterer motet eller annet.»

Hun gjorde en nedlatende gest med hånden, og Irini følte at en avgrunn åpnet seg mellom seg og sin elegante gudmor. Det virket galt å bagatellisere det som foregikk utenfor, hva det nå enn var disse menneskene følte så sterkt for, men hun ville ikke diskutere med henne.

Det tok femten minutter før demonstrantene hadde passert. Da hadde Irini og Dimitra drukket to kopper med kaffe, og det var på tide å dra.

«Det var så hyggelig å se deg – og tusen takk for blomstene!» sa Dimitra. «La oss gjenta dette snart. Og du, ikke bekymre deg for disse studentene. Bare hold deg på avstand.»

Idet gudmoren lente seg mot henne for å kysse henne, pustet Irini inn den eksklusive parfymen hennes. Det var som å bli omsluttet av et kasjmirpledd. Den elegante sekstiåringen fortet seg over gaten og snudde seg og vinket.

«Yassou agapi mou! Farvel, min kjære,» ropte hun.

Irini snudde seg mot høyre og så enden av demonstrasjonstoget. Det beveget seg sakte mot regjeringsbygningen, og de taktfaste ropene var nå som en lav summing. Et øyeblikk følte hun seg fristet til å følge etter dem, men dette var ikke det riktige tidspunktet, så i stedet snudde hun til venstre og gikk oppover den folketomme gaten. Trafikken ville være omdirigert i ti minutter til, så hun tok sjansen på å spasere midt i gaten, mens hun plasserte føttene nøyaktig på de hvite stripene. Trafikklysene skiftet fremdeles fra rødt til grønt, men i noen få øyeblikk var hun helt alene på den brede avenyen, helt fri, fullstendig og uventet fri.

Flere ganger den uken var auditoriene halvtomme fordi mange av studentene tok seg fri for å gå ut på gatene. Irini syntes det var underlig at de ville kaste bort så mange forelesninger i det første semesteret, men da hun så seg rundt i foajeen på fakultetet, forsto hun at politikken i gatene var like viktig for de fleste av studentene som alt det de lærte på innsiden av bygningen. Tusenvis av identiske røde og svarte propagandapamfletter var festet på veggene, med endeløse repeterende budskap som nesten druknet i de hypnotiske gjentagelsene.

«Hvorfor blir du ikke med oss?» spurte noen av dem.

Så vidt Irinis far bekjent, fantes det bare ett politisk parti, og kun ett syn på verden, og å ta til motmæle mot det, selv i en diskusjon rundt middagsbordet, krevde større mot enn hun noen gang ville komme til å ha. Kommunister var hatet, anarkister foraktet. Dette var et synspunkt som hun ikke våget å sette spørsmålstegn ved, så hver gang hennes medstudenter muntert dro av gårde på en av sine mange demonstrasjoner med de provisoriske bannerne, så kunne hun ikke bli med dem.

Men det var også mange dager og kvelder hvor demonstrasjoner og politikk var glemt, og enhver student, uansett hva deres synspunkter var, spiste, drakk, danset og jaktet på den store kjærligheten.

En slik fredagskveld, i en bar i Exarchiadistrik-tet, oppdaget Irini et par lysegrønne øyne. Det dempede lyset forsterket den bleke fargen. Hun smilte. Det var umulig å la være. Et perfekt ansikt som dette gjorde verden til et bedre sted å være.

Han smilte tilbake.

«En drink?» gestikulerte han. Den ståkete lyden av samtalene i baren var nesten øredøvende. Irini og vennene hennes slo seg sammen med hans gruppe og de hilste på hverandre. Gutten het Fotis.

Kvelden forløp mens flaskene etter hvert dannet en skog av glass på bordet, og røyken 80 Flammer i Athen sirklet tett rundt dem. Irini var glad for å møte noen fra andre fakultet, og hun var enda mer begeistret over å føle den sterke utstrålingen fra denne gutten som viste en slik intens interesse for henne. På et podium midt i lokalet kom og gikk sangere og musikere, men deres talenter ble ikke satt nevneverdig pris på av de livlige og høylytte unge menneskene.

Ved firetiden begynte baren å stenge og Irini reiste seg for å gå. Hun visste at den ene eller andre av besteforeldrene holdt seg våken til hun kom tilbake, og det ga henne et stikk av dårlig samvittighet. Men ute på gaten tok Fotis hånden hennes, og Irini visstemed det samme at hun ikke kom til å dra hjem den kvelden.

Hun hadde gjentatte ganger prøvd å overbevise bestemoren om at hun var gammel nok til å ta vare på seg selv, og nå håpet hun at den søte damen i åttiårene ville ta de ordene til seg.

Litt senere, i en nærliggende, nedslitt boligblokk som ble bygget før de oppfant heisen, gikk Fotis, Antonis, som han delte leiligheten med, og Irini opp trappene til tiende etasje. Veggene var dekket med et mønster som var like snirklete som blondebroderier, men ved nærmere ettersyn så Irini at mønsteret besto av tusentalls bokstaver. Akkurat som på universitetet, skrek til ogmed de gulnede veggene i trappeoppgangen ut et politisk budskap.

Irini motsto fristelsen til å titte over det lave gelenderet og ned i den ubehagelig dype trappesjakten, og ble lettet da Fotis åpnet døren til toromsleiligheten, hvor skittent servise dannet en sti fra sofaen til vasken, og hvor det stinket gammel aske. Det var ikke noe sted for røyken å fordufte.

Akkurat som henne studerte guttene på universitetet. Men der stoppet likheten. Irini pustet inn den skitne lukten, en duft av en annen virkelighet, av livet til en ekte student.

Den vindusløse leiligheten til Fotis, med lavt tak og mørkmalte vegger, virket mye mindre klaustrofobisk enn hennes kjedelige, om enn luftige, hjem, og dette slo henne både den første gangen og alle de påfølgende gangene de ruslet hjem til ham etter en kveld ute på byen. De gikk alltid hjem sammen med Antonis, alle tre side ved side, og da de kom inn, var rutinen den samme hver gang. Antonis satte på TV-en og slo seg ned foran skjermen, dro fram dynen sin fra under sofaen, som så ble sengen hans, mens Fotis førte Irini inn på soverommet sitt.

I den smale, trange sengen ble hun tent av hans f lammende begjær. Det var som om de befant seg hinsides tid og rom, omfavnet i het lidenskap, og hun ble forbløffet over hvor muskuløs den tynne kroppen hans var. Opplevelsen overgikk alt hun noensinne hadde forestilt seg at elskov kunne være.

Hun så ikke Fotis i dagslys en eneste gang. De møttes alltid på den samme folksomme baren, og etterpå gikk de hjem til den mørke leiligheten og den harde sengen hans. Hjemme hos bestemoren ble hun vekket om morgenen av en strime av lys som slapp inn gjennomen glipe i gardinene, men her var det ingen vinduer. Her var det de kalde lakenene som vekket henne om morgenen, ikke sollyset. Den brennende heten og svetten fra den foregående natten gjorde sengetøyet iskaldt og fuktig når det ble avkjølt, og denne klamme ensomheten fikk henne til å skjelve. Fotis var borte.

 

De første gangene sto hun opp og listet seg stille ut av leiligheten, påpasselig med ikke å vekke Antonis, men en morgen satt han ved det lille kjøkkenbordet da hun åpnet soveromsdøren.

I de ukene de hadde kjent hverandre, hadde de knapt vekslet et ord. Irini hadde fornemmet en gammel venns sjalusi fra Antonis, og også et snev av fiendtlighet. Det hadde gjort henne usikker på ham, og nå var de alene sammen for første gang.

«Yassou …»sa hun i en vennlig tone.

«Hei…»

Han nikket tilbake og tok et dypt trekk av sigaretten.

Selv om det fremdeles var tidlig på morgenen, hadde han satt på radioen, og den metalliske lyden av en bouzouki klimpret i bakgrunnen. I askebegeret foran ham var det en pyramide av sigarettstumper, og blek aske lå drysset utover bordet som melis.

«Har du sett Fotis?» spurte hun. «Vet du hvor han gikk?»

Antonis ristet på hodet.

«Niks,» sa han. «Ingen anelse.»

Sakte og beregnende tok han en ny sigarett fra pakken som lå foran ham, og uten å by henne en, tente han den. Han inhalerte dypt og så opp på henne. Hun hadde aldri virkelig sett ordentlig på Antonis før. Han hadde det samme skjegget som Fotis, og hadde nesten helt glattbarbert hode, akkurat som ham, men på andre måter var de veldig forskjellige.

Hun la merke til at Antonis var bredere, rundere og hadde en nese somså uforholdsmessig liten ut i det brede ansiktet.

«Akkurat… Ok,» sa hun. «Ha det.»

 

Og med det bega hun seg ut i det bleke morgengryet, og gikk skjelvende hjemover.

Vennene henne spurte henne ut om Fotis, men hun ville ikke fortelle dem noe. Det eneste hun visste, var at temperaturen på denne blinde forelskelsen steg for hver dag, og at den oppmerksomheten han ga henne når de var sammen, var ny og overveldende.

Hun aksepterte at det kunne gå dager uten at han kontaktet henne, ikke engang med en tekstmelding.

Etter en slik pause støtte hun på ham utenfor universitetet. Han smilte det brede smilet sitt og tok tak i armen hennes.

«Irini, mou, min Irini, hvor har du vært?»

Vennligheten hans avvæpnet henne fullstendig, og hun følte at hun smeltet i varmen fra hendene hans. Da de ruslet hjem til leiligheten hans senere på kvelden, stoppet han i en mørk sidegate for å tenne en sigarett. Den skinnende flammen danset som uhyggelige skygger over ansiktet hans. Det så demonisk og makabert ut, men det var ikke noe mer enn en lysillusjon.

Grytidlig neste morgen våknet hun som før av at han var borte. Igjen fant hun Antonis i nattevåk ved kjøkkenbordet.

«Trenger ingen av dere noe søvn?» spurte hun Antonis, og prøvde å ta lett på det. «Lider dere av søvnløshet, eller noe sånt?»

«Nei,» sa Antonis. «Tampen brenner ikke i det hele tatt.»

«Okay. Ja, ja, samme kan det være. Det er bare merkelig, synes jeg. Merkelig.»

Med det var Irini klar for å dra, men Antonis hadde mer på hjertet.

«Hør her… ta vare på deg selv. Husk å ta vare på deg selv.»

Måten han sa det på, med en ektefølt omsorg for henne, virket underlig, og hun hadde ingen anelse om hvordan hun skulle tolke det.

Forelesningene på universitetet ble mer og mer preget av oppløsning. Når studentene faktisk møtte opp, var ikke alltid professorene der til å undervise, og når de var der, virket det som om noen av dem var skuffet over dem som hadde tatt seg bryet med å komme.

 

«Så du er ikke med på demonstrasjonen?» spurte en av dem Irini. «Hvorfor ikke?»

Irini hadde ikke noe svar. Å forklare hvorfor hun unnlot å gjøre noe virket mye vanskeligere enn å forsvare hvorfor hun gjorde noe.

«Jeg måtte få med meg forelesningen din,» var alt hun kom på å si.

Den virkelige grunnen var frykten for hvordan faren ville reagere hvis hun bestemte seg for å delta i en demonstrasjon. Hans skuffelse ville være en bitter pille å svelge. Og moren hennes ville bokstavelig talt bli syk av bekymring. Å gå i demonstrasjonstog på Panepistimiou- gaten og bli observert av gudmoren mens hun holdt i et banner, var noe hun rett og slett aldri ville våge å gjøre. Det var for risikabelt.

I de siste ukene hadde grunnene til å demonstrere endret seg. Politiet hadde skutt en femtenårig gutt på åpen gate, og stemningen var enda mer urovekkende. Mange flere forelesninger på universitetet var tomme for studenter, og atmosfæren i gatene var full av protest. Demonstrasjonene begynte å bli voldelige. Sentrumsgatene var gjennomsyret av tåregass, butikker ble påtent og hver eneste minibank var omgjort til et svart hull i veggen. Hver eneste kapitalistiske institusjon var et mulig mål, og til og med byens store juletre ble et brennende symbol på demonstrantenes sinne.

En kveld, etter å ha måttet ta omveier på grunn av avstengte gater og politibarrikader, kom Irini senere hjem enn vanlig. Hun gikk over det bonede gulvet i entreen, forbi bestefarens arbeidsrom, og gjennom den halvåpne døren fikk hun et glimt av ham. Han satt ved pulten sin og leste, Han ropte på henne.

«Er det deg, Irini? Kom inn hit et øyeblikk, er du snill.»

Selv om bestefaren hadde vært pensjonert i tyve år, hadde han fremdeles den samme livsstilen som da han var statstjenestemann, og han satt ved skrivebordet og leste flere timer hver dag.

«La meg ta en titt på deg,» sa han, og undersøkte ansiktet hennes med en blanding av kjærlighet og nysgjerrighet. «Hvor har du vært?»

«Jeg har gått hjem fra universitetet…»

 

«Du er en del ute for tiden. Mer ennvanlig.»

«Det tar sin tid å komme seg hjem når det er demonstrasjoner.»

«Ja, disse demonstrasjonene … Det var det jeg faktisk ville snakke med deg om. Vi har aldri virkelig diskutert politikk, men…»

«Jeg er ikke med i dem,» utbrøt Irini.

«Jeg er sikker på at du ikke er det,» sa han.

«Men jeg vet hvordan fakultetet ditt er. Det har et rykte på seg, vet du. For å være radikalt. Og din far…»

«Vel, jeg er ikke radikal,» sa hun. «Det er jeg faktisk ikke.»

Selv om bestefaren sto litt unna, kunne hun føle at han stirret på henne. Irini visste at han antagelig var klar over at hun ofte ikke kom hjem før det lysnet av dag.

Avisen som hadde vært katalysatoren for denne diskusjonen, lå oppslått på bestefarens skrivebord, Hun kunne se overskriften:

SENTRUM I LYS LUE

«Se hva som skjer!» sa bestefaren.

Han tok opp avisen og viftet med den.

«Disse koukouloforoi! Disse hettekledde ungdommene! De er en vanære!» Han hadde hevet stemmen. «De er anarkister!»

Den vennlige, eldre mannen kunne fort miste sitt sedvanlige, milde vesen når han først ble engasjert.

Med ett var det noe som fanget oppmerksomheten hennes.

På førstesiden av avisen var det to bilder. Det ene var av det brennende treet, og det andre var av to betjenter fra opprørspolitiet som holdt en mann i sjakk med batongene sine. Betjentenes anonymitet var sikret, ansiktene deres ble skjult av visiret på hjelmene, men offerets ansikt ble umiskjennelig fanget opp av kameraet; det var forvridd, i en blanding av smerte og raseri. Hadde det ikke vært for at øynene hans var så karakteristiske, så tydelige, så lyse, så ville ikke bildet ha fanget oppmerksomheten hennes med samme kraft.

Hun tok rolig avisen fra bestefaren. Hendene hennes skalv og hjertet hamret idet hun så nærmere på bildet. Det var Fotis. Det var ingen tvil om det. Det som sjokkerte henne, var at han klamret seg fast til en brennende fakkel. Dette gjorde at politiet, som tydeligvis fryktet at de ville gå opp i flammer, fikk en mye vanskeligere jobb. Fotis’ knokler var hvite av besluttsomhet. Han ville ikke gi slipp på våpenet sitt.

«Se der!» sa bestefaren. «Se på den pøbelen!»

Inni kunne knapt få ut et ord.

«Det er… forferdelig, ja… forferdelig,» mumlet hun.

Med de ordene la hun avisen tilbake på bestefarens skrivebord.

«Jeg går bare ut en liten tur,» sa hun. «Ser deg senere.»

«Men bestemoren din har laget middag ,..»

Før han rakk å avslutte setningen, smalt døren igjen.

Irini løp nedover gaten, svingte til venstre, så til høyre, og så til høyre igjen. Denne gangen ga føttene hennes ingen gjenlyd påfortaushellene i Plaka. Tyve minutter senere, mens hun hev etter pusten av anstrengelse, ankom hun en velkjent, sliten gate i Exarchia. Ytterdøren sto på gløtt. Den hadde en gang blitt brutt så den ikke lenger kunne smekkes igjen, og ingen hadde brydd seg om å reparere den.

Hun løp opp trappene, to trinn av gangen, og kom opp til tiende etasje, hvor hun falt over ende mot døren til Fotis’ leilighet, og hamret løs på den med sine siste krefter.

Sekundet etter ble døren revet opp av Antonis.

«Hvor..?»gispet hun.

«Han er ikke her,» sa han, og gikk til side så hun kunne komme inn.

 

«Pendelis… Areopolis… Artemida… Kronos.»

Da hun leste navnene på stedene, visste hun med en gang hva fellesnevneren var.

«Brann,» sa hun. «De ble alle ødelagt av brann.»

«Ikke bare det,» sa Antonis. «Det var mistanke om ildspåsettelse på alle stedene.»

«Og du tror at Fotis kan ha noe med det å gjøre?»

«Vel, hva tror du?» sa Antonis. «Og jeg regner med at du så bildet på forsiden av Kathimerini?» la han til.

«Hvor han holdt fakkelen? Ja, jeg så det.»

«Og se på dette.»

Antonis tok Irini i armen og førte henne inn på Fotis’ rom. Idet han åpnet døren ble hun nesten kvalt av en stram stank av noe brent.

I midten av rommet var restene av et lite bål av brente klær og papir. Møblene var svartsotede, og det dryppet fremdeles fra sengetøyet, etter at Antonis’ i panikk hadde slokket flammene.

«Herregud. Han kunne ha satt fyr på hele blokken!» gispet hun.

«Ja, hvis jeg ikke hadde kommet hjem da jeg gjorde…»

«Hvordan kunne han..?»sa hun. Halsen hennes var tørr, av sjokk, men også av røyklukten som fremdeles hang i rommet. «Jeg tror han ga blaffen i det,» svarte Antonis. «Det ligger i en brannstifters natur. Han ville rett og slett ikke brydd seg …» Hun så på bildet på forsiden av avisen en gang til, og gransket de velkjente trekkene i ansiktet. I alle disse ukene hadde hun bare sett det perfekte i dem, men nå så hun noe annet: Ansiktet var forvrengt av et brennende raseri, og hun la igjen merke til det djevelske uttrykket hun hadde sett i portrommet den kvelden.

I det øyeblikket sloknet flammen. Til og med minnet om den ga henne frysninger, helt inn til hjertet. •

 

Irini hadde, i sin tilstand av panikk og forvirring, kun to mulige teorier. Enten at Fotis var innesperret et eller annet sted, eller at han var på sykehus. Det tok litt tid før hun ble i stand til å ta innover seg hva Antonis prøvde å fortelle henne.

«Han er forduftet. Han er vekk.»

«Hva? Hvor?»

«Se her, sett deg. Så skal jeg fortelle deg det.»

Hun lot Antonis ta henne i armen og føre henne inn til kjøkkenbordet hvor hun satte seg på en av de lealause stolene.

«Hva er dette for noe?»

«Jeg fant dempa Fotis’ rom for et par dager siden.»

«Men hvorfor var de der?»

«Han samlet på dem. Jeg har kjent ham en stund, men…»

Foran dem, strødd utover kjøkkenbordet, lå en rekke avisutklipp.