Air På G-Streng
En høstdag så stasjonsmesteren, som merket seg alle fremmede som kom og dro, at en mann gikk av toget fra Korint med en bulkete fiolinkasse. Han var en iøynefallende mann med et strålende smil og glitrende øyne.
Det kom stadig grupper med omreisende bouzoukiog klarino-musikere til Kalamata når det var festival eller andre høytidsdager, men denne musikeren var ikke som dem. Han var mye penere kledd, og da han begynte å spille, ble bygatene fylt av en helt ny form for musikk.
Selv barna stoppet opp i leken og stimlet sammen for å lytte. De var dristigere enn de voksne og gikk tett innpå ham. Da han sluttet å spille, strakte et av barna seg opp for å røre ved fiolinen.
Det var ikke noe klønete ved bevegelsen. Gutten ville kjenne om fiolinen var varm eller kald, ru eller glatt. Fiolinisten forsto.
Han bøyde seg ned for å vise barnet, som plukket på en av strengene og lot fingrene gli over de fine utskjæringene på strengeholderen. Motivet var et ansikt.
«Det ser ut som deg!» utbrøt barnet. «Er det deg?»
Barnet så fra fiolinen til mannen og tilbake til fiolinen.
«Ja, det er deg! Se!» hvinte han til vennene sine. «Det er ham! Det er ham!»
Vennene hans trengte seg sammen rundt ham.
Det var sant at den lille figuren lignet ham.
Barnet var trollbundet av fiolinen og verdsatte instinktivt dens skjønnhet.
«Som en tiger», sa han og beundret baksiden, som var skåret ut av ett stykke stripet lønn.
Vennene hans hadde mistet interessen og løp rundt på torget etter en ball, men den lille gutten ble stadig mer oppslukt av detaljene i fiolinen. Han undersøkte de utsøkte stemmeskruene med perler ytterst, den smale stolen og bordene langs de smekre buene. Kanskje bare et barns årvåkne blikk kunne verdsette slike små finesser.
Fiolinisten holdt hele tiden instrumentet i et lett grep, men han lot barnet få vri fiolinen hit og dit mens han gransket den nøye. En solstråle lyste inn i instrumentet så skriften på innsiden kom til syne gjennom det f-formede hullet som var skåret i treverket.
«An-to-ni…»
Han var et oppvakt barn og hadde lært det
latinske alfabetet, så han klarte fint å tyde bokstavene i fiolinen.
«Antoni! Antoni!» ropte han henrykt. «Jeg heter også Antoni! Vi har samme navn!»
Han antok at noen hadde risset inn navnet til mannen i fiolinen.
Barnet ville se en gang til.
«Antoni S-t-r-a…»
Resten ga han opp å tyde. Det var et langt
ord, og det var vanskelig å lese de bokstavene som ikke var opplyst.
Fiolinisten smilte og la instrumentet på skulderen igjen før han fortsatte å spille. Musikken hans var søt som honning og fyldig som gammel vin. Det var ingen skjærende klang eller tone som ikke gled harmonisk inn i helheten.
Siden barna var der, valgte han muntre,
lette melodier. Guttene lot ballen ligge og ble trukket mot ham igjen.
De begynte å løpe etter hverandre, rundt og rundt musikeren, til de var svimle og øre og hoppet opp og ned til musikken. Jenter tok hverandre i hendene og danset rundt i ring. Musikken var full av glede og bevegelse, og det var umulig å stå stille og høre på.
«Antoni, Antoni!» ropte de, og snart visste hele byen hva mannen het.
Aris, eieren av nærmeste taverna, hadde hørt hva de sa.
«Hei, Antoni, kom og spis.»
Han hadde uvanlig mange gjester denne dagen, og siden konkurransen var hard, regnet han med at det måtte være noe nytt som brakte så mange gjester til tavernaen hans. Det kunne bare være én forklaring, og nå ville han gjøre seg til venns med denne mannen.
«Antoni» hadde holdt konsert i over tre timer, men var ennå ikke sliten i fingrene. Nå la han myntene fra den åpne fiolinkassen i lommen og løsnet spennet i buen med noen omdreininger med sølvskruen. Så pakket han instrumentet pent sammen, støttet fiolinkassen mot en stol, slo seg ned og ventet på å få servert lunsjen. Torget virket uvanlig stille uten musikken hans.
Aris kom med flere skåler på et fat og plasserte dem foran fiolinisten.
«Stifado, horta, fasolakia», ramset han opp. «Gryte, grønnsaker og bønner.» Han hadde allerede vært ute med en stor kobbermugge med rødvin, og den gikk fort ned.
Snart satt musikeren og gaflet i seg maten rett fra skålene, og siden det var umulig å føre en samtale med ham, lot Aris ham være i fred.
Da alle skålene var tomme, og hver siste rest av saus var samlet opp med stykker av det myke, hvite brødet, tok fiolinisten med seg fiolinkassen og gikk over torget. Han forsvant ned mot sjøen, der det var flere kafeer og et nytt publikum.
«Kom tilbake senere!» ropte tavernaeieren, som visste at dagens omsetning ville bli langt høyere enn vanlig, selv om han hadde gitt musikanten et gratis måltid.
Magda var en av svært få ugifte kvinner på sin alder i byen. Begge foreldrene var døde, og hun bodde alene i etasjen over familiens butikk, der de solgte ull, bånd og tråd. Hun hadde vært forlovet en gang i tiden, men da det ble klart at hun ikke kunne få barn, ble det ikke noe bryllup. Nå var hun kjent som byens yerontokori, peppermø. Det ironiske var at hun var den desidert vakreste kvinnen i Kalamata, og det frodige, glinsende håret, de fyldige leppene og de modne brystene gjorde henne også til byens mest ettertraktede kvinne.
Denne kvelden gikk Magda som så ofte ellers en tur fra butikken, som lå i gamlebyen, via torget og ned til sjøen. Hun ble møtt av plystring og rop, men i vennlige toner. Hun kjente de aller fleste av mennene som satt på kafeene hun passerte, og lydene de kom med, var anerkjennende.
Hun hadde for lengst vent seg til oppmerksomheten, for brystene var vanskelige å skjule. De presset alltid mot blusen og satte knappene på prøve.
«Magda! Hvordan går det?»
Alle visste hva hun het.
«Fin dag?»
«Har du hatt en god kveld?»
Hilsenene var muntre og joviale og kom fra
gamle venner og bekjente. De fleste hadde gått i samme gimnasio klasse som henne, og et par av dem hadde gitt henne sitt første stjålne kyss for tjue år siden.
Hun smilte og vinket tilbake.
Luften var varm for årstiden, og neradzia, appelsintrærne med bitter frukt, var tunge av oransje appelsiner der de sto langs veien.
Magda fulgte veien langs sjøen til havnen, forbi de mange kafeene der.
Hun gikk alltid på kafeen til fetteren Andreas, slo seg ned utenfor og tente en sigarett. Vannet var stille, og betongplassen i havnen lå øde bortsett fra en håndfull mennesker som sto et stykke unna og ventet på å få losse av en båt som var på vei inn. Lagerbygningene var fulle av kasser med tørket frukt som skulle skipes ut sammen med store fat med olivenolje.
En mann kom syklende forbi i silhuett mot himmelen, som langsomt var i ferd med å bli rosa.
Plutselig var det noe som brøt stillheten. Lydkilden var ikke langt unna. Det lød en eneste, langtrukken tone, og Magda snudde seg mot lyden.
Hun fikk øye på en kjekk, middelaldrende mann med fiolin. Han dro buen rolig over strengene og spilte en ny tone mens han så på henne, kanskje for å få inspirasjon, eller kanskje uten egentlig å se, men det kjentes som om han bare spilte for henne.
Han sto alene. Hun satt – som alltid – alene. Gifte kvinner så på henne med mistenksomhet i blikket, og det var få som ba henne slå seg ned sammen med dem.
Hva var disse tonene for noe? Hun var kjent med lyden av bouzouki og baglama og kunne Kalamatianos’ dansetrinn bedre enn noen. Musikk og bevegelse hørte sammen, men denne melodien gjorde henne rolig. De utsøkte tonene fra fiolinen fengslet henne fullstendig.
Hun ble forhekset av musikken, lukket øynene, lyttet til hver tone og nøt til og med pausene mellom dem.
Først reiste hårene på armene seg som hos en kampklar katt. Så kjente hun en uvant prikking bak øynene, musklene i halsen strammet seg, varmen steg opp fra brystet, og tårene begynte å trille. Hun strakte seg over bordet etter en serviett fra holderen og tørket seg i ansiktet, men tårene fortsatte å komme.
Som for de fleste andre i byen var denne musikken helt ny for henne. Hun så på mennene og kvinnene som kastet mynter i fiolinkassen før de gikk. Noen cent her, en euro der, og snart var det nok til å betale for et måltid. De betalte ikke bare for musikken mannen spilte, men for virkningen den hadde på dem. Før fiolinisten kom, hadde de eneste lydene i gaten vært summende samtaler. Nå var det som om den stille sjøen forsterket musikken, og selv når fiolinen «hvisket», bar instrumentets stemme langt av sted. Da den steg til et crescendo, brøt tonene gjennom samtalene som en eksplosjon.
Magda visste ikke helt om hun likte de ufrivillige reaksjonene musikken lokket frem hos henne, men det var det ingenting å gjøre med. Tårene fortsatte å komme, og snart lå det en liten haug av sammenkrøllede servietter foran henne på bordet. Hun så seg rundt og oppdaget at hun ikke var den eneste som ble berørt av fiolinistens musikk.
Han spilte og spilte, men mot slutten av hvert stykke danset det glitrende blikket rundt og reagerte på, så etter og følte seg frem til noe som kunne fortelle ham hva neste stykke skulle være.
De venetianske herskapshusene langs sjøen og den friske novemberkvelden hadde fått ham til å tenke på Vivaldi og «Høsten» fra «De fire årstider», og buen gled over i den uten pause.
Nå som solen hadde gått ned, kom flere mennesker ut i gatene – noen par som ruslet hånd i hånd, eldre menn som var ferdig med å spise middag og ville ha selskap, og yngre menn på jakt etter kjærligheten. Senhøstes og vinterstid jobbet både menn og kvinner hardt med innhøstingen av oliven i de store olivenlundene utenfor byen, og om kvelden samlet de seg i hundretall til et velfortjent glass eller to på kafé.
Antonis musikk var blitt langsommere.
Enda en båt kom inn, men lyden av ankeret som ble sluppet, satte ingen stopper for musikken. Magda slapp ikke musikeren med blikket.
Da båten var fortøyd, kom noen sjømenn og havnearbeidere slentrende mot henne, men ingen av dem klarte å fange oppmerksomheten hennes. Hun var fullt konsentrert om fiolinisten.
Han sto med lukkede øyne mens han spilte, bevisst på omgivelsene og stemningen blant publikum, mens han igjen og igjen valgte det riktige stykket fra det enorme repertoaret han hadde i hodet, som om det bare var å slå opp i en liste. Bach, Mozart, Telemann, Corelli, mye Vivaldi (han hadde merket seg den begeistrede responsen blant publikum). Han spilte som om det var umulig å stoppe.
«Hvor kommer han fra?» spurte Magda fetteren.
«Jeg vet ikke, men noen hørte et barn kalle ham Antoni,» svarte han.
Nå var klokken over ti. Alle kafeene var fulle. Stadig flere mennesker strømmet til, og ingen gikk. Det var ikke én ledig stol å oppdrive. I en by der ingenting var gratis, hadde de aldri opplevd en slik konsert. Innimellom lød fiolintonene så sterkt og klart at det virket som om flere passasjer ble spilt samtidig – eller som om det sto en annenfiolinist i nærheten og bidro til det fyldige lydbildet.
I halv tolv-tiden tonet musikken ut. Det brøt ut jublende applaus, og musikeren la fiolinen i kassen og løsnet spennet i buen. Den eneste ledige stolen var ved Magdas bord. Folk fortsatte å klappe etter at han hadde satt seg, og han smilte varmt som takk for oppmerksomheten.
«De elsket deg», sa Magda, men mente egentlig seg selv.
«De elsker denne», svarte han og klappet på fiolinkassen. «Det er denne de har lyttet til.»
Dialekten tydet på at han var fra en annen del av Hellas, nær fjellene nord i landet.
«Men det var du som spilte på den», sa Magda.
«Det var Antonis stemme du lyttet til», sa han.
Andreas kom bort for å høre om han kunne tilby fiolinisten noe. I likhet med tavernaeieren tidligere på dagen følte han at han skyldte mannen noe for kveldens rekordhøye inntekter.
«Hva kan jeg by deg på, mr. Antoni?» spurte han.
«Jeg kunne godt tenke meg en konjakk», svarte fiolinisten.
«Vil du også ha noe, Magda?»
Andreas følte seg sjenerøs denne kvelden. «Det samme», sa hun.
De ble sittende en stund i avslappet taushet.
Begge var vant til å være alene. Ingen av dem hadde noen som ventet på dem hjemme.
«Hvordan har du lært å spille slik?» spurte Magda.
«Jeg tror det var fiolinen som lærte meg det», svarte han smilende. «Musikken er der allerede i et slikt instrument. Det er som om det bare venter på at noen skal slippe ut lydene som bor i det.»
Magda la hodet på skakke, og det fyldige håret flommet ned over skuldrene.
«Mener du at jeg kan greie å spille som deg hvis jeg prøver?»
«Det kan ta en stund, men la oss se …»
Han bøyde seg ned for å åpne fiolinkassen, løftet fiolinen opp fra den røde fløyelen den hvilte på, trakk buen over strengene og justerte stemmeskruene litt. Magda betraktet innskjæringene på sneglen.
Han strøk håret hennes forsiktig til side, la instrumentet under haken hennes, viste hvordan hun skulle holde det med venstre hånd, grep fingrene på den høyre hånden hennes og demonstrerte hvordan hun skulle plassere dem langs enden av buen for å balansere den når hun spilte.
Så plasserte han buen på den nederste strengen og trakk albuen hennes litt nedover så hun kunne kjenne den gli lett over stålet. Rundt dem satt folk og så på.
Tonen sang. Det var en åpen G, den laveste tonen på fiolinen, fyldig og dyp.
Deretter plasserte han pekefingeren hennes på E-strengen, og hun spilte en F. Det var den tonen han hadde begynt med denne kvelden, da han spilte Bachs Air. Lyden var ren og skar gjennom den livlige praten som hadde tatt seg opp igjen i gaten. Tonen ble liggende i luften i noen sekunder.
Da tonen etter hvert døde ut, tok Magda fiolinen ned fra skulderen og la den i fanget. Hun så på den som om den var en baby, et høyt skattet vesen hun ikke visste hva hun skulle gjøre med. Fingrene fulgte formen til det lille instrumentet av tre. I likhet med barnet tidligere på dagen ble hun nysgjerrig på skriften hun kunne skimte gjennom det f-formede hullet.
«Hva står det?» spurte hun.
«Antonius Stradivarius», svarte han. «Navnet ditt, altså?»
«Nei», lo han. «Det er navnet til mannen som lagde den. Navnet til mannen du hører
når noen spiller på den.»
«Skrev han navnet sitt i alle fiolinene
han lagde?»
«I hver eneste en», bekreftet fiolinisten. «Hver enkelt er helt unik, men alle har Antonius’ stemme. Når folk leser
navnet og tror at jeg heter Antoni, protesterer jeg ikke.
De har på en måte rett: Fiolinen og jeg er ett. Jeg snakker med hans stemme.»
Magda så på musikeren mens han snakket.
«Det er det mest verdifulle jeg eier. Det eneste jeg eier, bortsett fra klærne jeg går med. Uten den får jeg ikke mat.»
Magda rakte det kostbare instrumentet tilbake til eieren og fikk et glimt av den buede baksiden.
«Hvor mange år …?»
«Hele livet, føles det som.»
Fiolinisten var det store samtaleemnet på alle
kafeene denne kvelden.
Man snakket vanligvis ikke med gatemusikanter i denne byen, og det var like uvanlig å se Magda snakke med en fremmed. Den yppige skjønnheten tiltrakk seg av og til uvelkomne blikk fra fremmede som kom til byen, så hun var som regel temmelig reservert.
«Noen ganger føles det som om fiolinen eier meg, som om det er den som spiller på meg. Og selv når jeg ikke spiller på den, må jeg beskytte den fordi den er så verdifull. Jeg tenker på den tjuefire timer i døgnet.»
Andreas kom til bordet med enda et brett med glass.
«Fra bordet der borte», sa han med et nikk. «Og det er nok av andre som også vil spandere noe.»
Magda smilte.
«Det må være fint å bli satt pris på», sa hun. «Det … Jeg skulle bare ønske jeg kunne
glemme den i noen timer. Få en natt uten fiolinens stemme.»
De løftet glassene og klinket dem mot hverandre i en skål.
«Stin iyeia sas. For helsen.»
«Kan du spille den melodien igjen? Den du spilte i sted? Den første?» spurte hun.
«Bare for deg», svarte fiolinisten og tømte glasset.
De utsøkte tonene fra Bachs «Air» fylte luften igjen, rolig, mektig og uten hastverk. Kalamatas innbyggere lyttet. Ingen rørte
seg før musikken tok slutt. Da folk reiste seg for å gå hjem, så de at Magda og fiolinisten satt og snakket med hodene tett sammen.
Langt om lenge, da de fleste bordene var tomme, kom Andreas ut fra kafeen med en stor boks oliven. Den var tømt for det opprinnelige innholdet, men boksen var fylt til randen med mynter, og han klarte knapt å bære den, selv om han brukte begge hender. Dette var penger folk hadde lagt igjen til «Antoni».
Men nå var ikke fiolinisten å se.
Magda var også borte. Det satt ikke lenger noen ved bordet deres.
Neste dag så Andreas Magda på gaten, og da hun kom nærmere, hørte han henne nynne.
Han kjente igjen melodien. Tonene lå i bakhodet fra kvelden før.
«God morgen, Magda», sa han. Hun nikket og smilte til ham. «Det der var en nydelig melodi …» «Air», sa Magda. «Bach.»
«Den mannen var virkelig en virtuos», sa Andreas. «Og folk la igjen utrolig mye penger til ham! Over tre hundre euro. Jeg må få gitt dem til ham.»
«Han har dratt», sa Magda. «Er du sikker?»
Hun nikket.
«Kommer han ikke tilbake?» Hun ristet på hodet.
«Nei.»
Andreas så at hun fiklet med noe rundt håndleddet. Det var en varm dag, så hun hadde trukket ermene på den tynne jakken opp til albuene, og rundt armen hadde hun viklet noe som så ut som en sølvstreng.
«Vi utvekslet gaver», forklarte hun da hun så det spørrende blikket hans. «Det er en fiolinstreng. G.»
«Hva ga du til ham?» spurte fetteren.
Hun smilte gåtefullt og gikk nynnende videre. Tonene fra Bachs berømte melodi fylte nok en gang luften.
For en enkelt natt oppsto det noe mellom to mennesker som gjorde dem begge lykkelige. Jeg tror ikke «Antoni» elsket med en kvinne i hver by han kom til, men det skjedde kanskje når han møtte noen som reagerte på og åpnet seg for musikken slik Magda gjorde. Hun var neppe den eneste på hans vei som lot seg forføre av Stradivariusen.
Magda kommer sikkert til å beholde fiolinstrengen. Det er umulig å ødelegge en G-streng av metall, så det er ingen grunn til at hun ikke skal
ha den rundt håndleddet resten av livet som minne om den lykkelige natten. Hun valgte å glede seg i stedet for å sørge over dens forgjengelighet. Om bare kjærligheten kunne vært like smertefri bestandig! Når jeg skriver dette, føles kjærligheten som en kraft som har gjort meg både trist og sint.
Jeg vil være som Antoni en stund til og reise uten tungt hjerte, eller som Magda og være fornøyd med å bli på ett sted. Jeg vil strebe etter det ene eller det andre, men det er sjokkerende vanskelig å stoppe strømmen av sorg og bitterhet.
I mange måneder unngikk jeg å høre på musikk. Det utløste for sterke følelser i meg. Ikke fordi du og jeg hadde noen spesiell forbindelse gjennom musikken, men fordi musikk (særlig fiolinmusikk) treffer meg rett i hjertet. Jeg har til og med forlatt en kafé eller to fordi de spilte noe sentimentalt og jeg merker at følelsene begynte å løpe av med meg. Jeg lastet ned noen sonater av Bach kvelden etter at jeg fikk høre historien om Antoni og Magda, og nå hører jeg på dem i bilen. En av dem er naturligvis «Air». Jeg skal slippe annen musikk inn i livet mitt også, litt etter litt, som en mann på rekonvalesens som gradvis drister seg til å spise fetere mat. Men først må jeg bli klar.
Den drøye uken jeg tilbrakte i fredelige, upretensiøse Kalamata, tok slutt. Jeg kjørte nordover igjen, to hundre kilometer opp langs kysten til Patras. Det var en nydelig reise og en perfekt sommerdag. Jeg stoppet ved Olympia på veien, og der stilte jeg meg på løpebanen og forestilte meg jubelen fra publikum, slik alle turister gjør.
På kart over Hellas er mange steder merket av som oldtidsminner, og mange av dem er flere tusen år gamle templer og palasser det bare er ruiner igjen av. Noen av dem, som Parthenon, er gjenkjennelige strukturer, men mange er bare noen rader med steiner på bakken, de eneste spo-rene etter en mur eller et tempel. Noen besøker dette landet ene og alene for å se disse ruinene.
Noe jeg har merket meg i løpet av reisene mine, er at neste generasjons ruiner allerede er i emning. De er ikke avmerket på kartet og står ikke oppført i guidebøkene, men Hellas er full av dem. Det er tomme, falleferdige bygninger i alle byer og landsbyer. Noen ser ut som de ble bygd for noen hundre
år siden, mens andre ser ut til å være bare noen tiår gamle. De har ofte blitt stående tomme fordi arveoppgjør har fordelt dem på så mange under så håpløse forutsetninger at ingen enkeltperson vil ta ansvaret. Men det er ikke alltid det som ligger bak. De aller fleste hus er bygd med optimisme og fremtidshåp, så jeg blir alltid nysgjerrig når jeg ser rekker av bygninger med mørke vinduer, ofte uten glass. Bak hvert av disse mystiske, uhyggelige husene må det finnes en forklaring på forfallet.
Denne historien fikk jeg høre av et eldre par ved nabobordet på en taverna i Patras. Like i nærheten lå det et digert, tomt hotell, en skamplett for byen, og selv om paret ikke hadde bodd i byen særlig lenge, var de ivrige etter å fortelle meg det de hadde fått vite.
