Øya

Oya-norwaySynopsis

Alexis Fielding står foran en av sitt livs store beslutninger, og for å kunne ta det rette valget trenger hun å vite mer om sin mors fortid.

Alt Sofia noen gang har fortalt, er at hu vokste opp i en liten landsby på Kreta før hun flyttet til London. Når Alexis bestemmer seg for å dra til Kreta, gir Sofia henne et brev som hun skal ta med til hennes gamle venninne Fotini, og lover at Alexis skal få vite mer.

Vel fremme i Pláka blir Alexis overrasket over å oppdage at landsbyen ligger bare et steinkast fra Spinalónga – den lille, fraflyttede øya der det i mange år lå en koloni for spedalske. I Pláka finner hun Fotini, og endelig får hun høre historien som Sofia har holdt skjult: historien om Alexis´oldemor Eleni og hennes døtre, og om en familie som har vært hjemsøkt av tragedie, krig og lidenskap. Alexis oppdager hvor tett hennes egen tilknytning til Spinalónga er, og hvordan øyas hemmeligheter holder dem alle i sitt grep.

«Lettlest, gripende, lidenskapelig … Ikke rart at denne boken er prisvinnende.»
May Grethe Lerum, VG 

«Boka er fantastisk.»
Birthe Sigurdsen,Dalane Tidende

 

«Øya»-forfatter til VG Nett: – Gråter mye når jeg skriver

VG Nett treffer Victoria Hislop i Oslo like etter at hun har landet på norsk jord for aller første gang. Forfatteren, som i dag, fredag, er gjest under Litteraturfestivalen i Lillehammer, har lenge hatt et sterkt ønske om å besøke Norge.

Til Bergen

Selv om Hislop fryder seg over den solfylte hovedstaden og er spent foran møtet med norske fans i Lillehammer, er det en annen norsk by som frister enda mer – nemlig Bergen. Hislop, som i «Øya» skriver følelsesladet om kjærlighet, lidenskap, tragedie og håp på de spedalskes øy Spinalonga utenfor Kreta, skal nå endelig få besøke lepramuseet i Bergen.

– Jeg er så spent! Det har lenge vært min ambisjon å komme dit. Jeg har fordypet meg mye i historien om norske Armauer Hansens oppdagelse av leprabasillen i 1873. Han har mye av æren for at de mange millioner som led av sykdommen, kunne kvitte seg med stempelet om å være urene som følge av en forbannelse, forklarer Hislop.

Gråter mye

– Jeg skriver ikke med det målet for øyet at jeg vil få leserne i tårer. Det ville vært å manipulere. Jeg har ikke som bevisst hensikt hverken å gjøre noen trist eller glad. Men selv gråter jeg mye når jeg skriver. Jeg føler alt i min egen kropp underveis i prosessen. For noen er det forløsende å gråte. Andre vil helst bare gripes med hjernen og ikke med hjertet, sier Hislop til VG Nett. (Les hele artikkelen)

Aktivitetskalender

Twitter

Kjøpe “Cartes Postales” på engelsk