Drar fram damene

I greske historiebøker er det ingen damer. I Victoria Hislops romaner er de i klart flertall. Det er ikke tilfeldig.

(Dagsavisen: Gerd Elin Stava Sandve, Fredrik Bjerknes (foto))

– Leser du gresk historie, leser du bare om menn. Historiebøkene er fulle av dem. Menn som bestemmer, som leder, som kriger. Der er ingen kvinner. Absolutt ingen, ikke engang som påvirkere av menn. Greske kvinner fikk ikke stemmerett før i 1952, og er fremdeles voldsomt underrepresentert innen politikk, styre og stell. Samtidig er det jo åpenbart at kvinner i aller høyeste grad påvirkes av alt mennene bestemmer. Når mennene går til krig, lider kvinnene. Når en mann blir diktator, er han farlig for alle. Derfor ville jeg skrive en roman om sterke, driftige greske kvinner. Fordi de ikke er med i historiefortellingen fra før, sier britiske Victoria Hislop til Dagsavisen.

Hun er forfatteren av gigabestselgeren «Øya» fra 2007 og «Hjemkomsten» fra 2009, og er nå aktuell med en ny roman, «Tråden».

 

Lærerik, ikke belærende

Der «Øya» var lagt til en koloni for spedalske på ei gresk øy, er «Tråden» lagt til den greske storbyen Thessaloniki. Som tidligere veksler Hislop mellom individuelle menneskeskjebner og et mer overordnet perspektiv, i dette tilfellet en gjennomgang av gresk historie fra 1917 til 2007, med stopp ved et par av de mest skjellsettende historiske hendelsene.

– Jeg er opptatt av at folk skal lære noe av bøkene mine. Jeg synes faktisk det er viktig at folk kan litt om Hellas, om Spania, om «Syden» – noe ut over hvor de beste strendene er, eller de billigste drinkene. Men jeg har ikke lyst til å være belærende. «Tråden» er ingen historiebok forkledd som roman, men en fortelling om sterke kvinneskjebner med historien som bakteppe. Jeg mener faktisk at bøker ikke bør være for vanskelige å lese. Det skal være tilfredsstillende å tilegne seg innholdet i romanen, sier Hislop.

 

Underholdningslitteratur

Den holdningen, i kombinasjon med kvinnefokuset, har gitt henne stempler som «lett underholdning» og «dameforfatter». Stemplene trekker hun bare på skuldrene av. Etter over to millioner solgte eksemplarer av «Øya», og lengre opphold på toppselgerlistene i blant annet England, Norge og Hellas, er ikke det så vanskelig.

– Folk får lese det de vil, skrevet av den de ønsker. Men de som tror «Tråden» er hjernedød underholdning, vil bli overrasket. Den tar opp tunge historiske temaer, sier hun.

 

Folkeutveksling

Med Thessaloniki som arena, strekker handlingen i «Tråden» seg over nitti år, fra 1917. Det starter med en alvorlig bybrann. Samme dag får en styrtrik tekstilimportør en sønn, sin første og eneste, født av hans kone som er fra enklere kår. I tida etter brannen må familien finne midlertidig bosted i en del av byen som ikke er brannskadet, og flytter inn i et fattigere område.

Naboene deres blir etter hvert en familie med mor, tvillingdøtre og adoptivdatter som kommer flyktende fra Smyrna, nåværende Izmir i Tyrkia, i forbindelse med «folkeutvekslingen» mellom Hellas og Tyrkia, daværende Lilleasia, i 1923. Den gikk i korte trekk ut på at 1,5 millioner etniske grekere som var bosatt i Tyrkia, måtte vende «tilbake» til Hellas, mot at en halv million muslimer bosatt i Hellas måtte flytte «tilbake» til muslimske Tyrkia. Hva de selv ønsket, var det ingen som spurte om.

– Før folkeutvekslingen var Thessaloniki et idealeksempel på en multikulturell by. Her levde kristne, muslimer og jøder i fredelig sameksistens, ofte i blandede bydeler, uten å strides om religion. Først etter at muslimene ble tvunget ut, oppsto det antisemittisme, sier Hislop.

 

Tyske okkupasjonssår

Og senere altså krigen, med det den betydde for jøder overalt, inkludert i Hellas. Den andre verdenskrigens påvirkning på dagliglivet i Hellas skildres utførlig i «Tråden». Den påfølgende borgerkrigen mellom landets vestligstøttede myndigheter og østblokkstøttede kommunister, som varte fra 1946 til 1949, er også beskrevet.

– Hellas har fremdeles dype sår etter verdenskrigen og borgerkrigen. Landet har egentlig aldri kommet seg helt etter dem. Under okkupasjonen hentet tyskerne ut all den oljen, maten og gullet de kunne. Etter krigens slutt var landet konkurs. Så kom borgerkrigen som ødela samfunnet enda mer, økonomisk og sosialt. Eldre grekere, som husker krigen, har fremdeles problemer med tyskere. I hvert fall blir de minnet om det nå, når EU med Tyskland i spissen står for knallharde økonomiske krav som rammer den jevne greker hardt. EU, som i utgangspunktet virket som slik en fantastisk idé, med sine finansieringspakker og andre gratis penger, sier Hislop.

 

Katastrofesirkel

Hun bor store deler av året på Kreta, og kaller Hellas sitt andre hjemland. Snakker gresk, og følger situasjonen der ekstra nøye nå som hele landet igjen er på konkursens rand.

– Hellas‘ historie i det siste århundret går nærmest i sirkel fra katastrofe, til bra, til ny katastrofe, til bra igjen, og ny katastrofe. Hver gang har oppturen kommet igjen. Så det er liten grunn til å tvile nå heller.

Selv om kostnadene alltid er store.

– Man lærer jo om Hellas som demokratiets vugge og så videre. Men Oldtids-Hellas har lite med det Hellas jeg kjenner å gjøre. Grekerne av i dag er ikke noe forsiktig, framtidsanalyserende folk. De kaster seg selv ut i hva det nå skulle være. Når de drikker, er det ikke to glass, men to flasker. Går de ut, er det ikke til midnatt, men til fem om morgenen. Røyker de, er det ikke en sigarett ute på fortauet, men et par tjuepakninger inne. De tar alt til det ekstreme.

 

Enorm lidenskap

Noe som åpenbart påvirker samfunnet.

– Folk er så voldsomt lidenskapelige. I Storbritannia, og her i Norge, er folk mer rolige, diplomatiske. Man setter seg ned og tenker seg om først. Hellas er det eneste landet jeg vet hvor to personer i et lyskryss kan stoppe bilene og gå ut og smekke til hverandre fordi de er uenige om hvem som skal kjøre først. I et lyskryss! Samtidig er det jo det jeg elsker med landet. Nettopp dette at folk ikke tenker og vurderer og analyserer hele tida. De lever nå, og lever intenst. Bruker pengene mens de har dem, uten å bekymre seg for morgendagen. Det er en herlig livsfilosofi på individplan. Selv om det vel fungerer noe dårligere som rettesnor for en hel nasjon, sier Hislop.